Etter KKP-diskusjonen

Etter KKP-diskusjonen valgte noen var i mindretallet i partiet (og imot KKP) å gå ut av partiet. Jeg skrev det følgende hvor jeg prøvde å oppsummere både rasjonale og emosjonale inntrykk fra prosessen så langt: Det var trist at dere har valgt å forlate SV. Jeg skjønner frustrasjonen deres. Jeg synes at dere fortjener et svar fra min side. Den blir nok også subjektivt og beskriver det som jeg mener, og det som jeg opplevde. Det er ikke tenkt som gjenoppliving av den diskusjonen, men jeg vil gjerne vise til de argumentene some var viktige for meg. For det første: Jeg kom inn som andrekandidat på SVs liste fordi det oppstod en situasjon hvor mange var villige til å stille på lista, men ikke som første eller andrekandidat. De som hold på i mange år ville og fortjente en pause. Dermed var faren tilstede at SV ikke ville stille med lista dette lokalvalg. I den situasjonen valgte jeg å omprioritere en del politiske aktiviteter og stå frem lokalt siden jeg følte at det var mitt plikt. I den situasjonen kom jeg inn i KKP-diskusjonen. Jeg var først meget skeptisk, heller imot. Siden vi alle her skriver subjektivt, må jeg også få lov til å si det: Jeg opplevde en akseptabelt til til og med snill måte fra tilhengere å argumentere for og en til tider ikke behagelig måte fra motstandere å argumentere mot. Dette gjelder mest folkt utenfor partiet, men diskusjonen av de som kom på partimøter var ikke alltid helt saklig. Man lyttet ikke, man tok bare delvis imot argumenter – dette gjald nok begge sider. Jeg følte meg i en midtposisjon og undret og prøvde å lære. Når jeg sa at jeg var åpen, så var det ingen spill for galleriet. Når jeg nå 13/6 stemte for så var det knapt. Jeg var kort før å stemme imot, men om det litt senere. Når jeg stod på gata, så opplevde jeg det samme. Høylyd engasjement mot KKP, mens en del andre var skeptiske, men likevel for, det var heller stille, sa ikke så mye, men var nøkterne. Det gjorde inntrykk på meg. For øvrig også at noen kommunestyrerepresentanter fra partier som var imot sa til meg i fortrolighet at de hadde stemt for, hadde ikke vært partipisken (det finnes kanskje også omvendte eksempler, men jeg har ikke hørt det). Så opplevde jeg at debatten gikk rett fra begynnelsen mye, hvis ikke utelukkende om HiBu-flytting. Hermansen skrev i LP nylig at politikere var ikke flink nok å bringe videre viktige argumenter. Jeg så ikke min rolle å frelse for KKP, da var jeg nok for skeptisk, men bl.a. argumentet at kommunen trenger nye kontorbygg, som bl.a. er tilrettelagt for rullestol veide tungt for meg som er i et parti som er opptatt av like muligheter. Når jeg brukte dette ved KKP-motstandere, så ble det stort sett fnist over (igjen: ikke partimedlemmer) og så gikk man over til»men HiBu skal ikke..»-delen. Det er i et nøtteskall noe som gjorde at jeg følte meg følelsesmessig ikke hjemme hos motstander. Jeg fikk mye kritikk fordi jeg angivelig gikk bort fra Attac-prinsipper med skatteparadis, men akkurat rundt den delen har jeg jobbet mange år og har solid kunnskap. Når jeg får nå kritikk, så etterlyser jeg aktivitet fra de som kritiserer. Det er enkelt å bruke dette som brekkstang-argument når man ellers ikke gjør noe mot skatteparadiser. Jeg har vært på nasjonale og internasjonale møter, skrevet tekster, leserbrev, kronikker. Jeg opplever at argumentet med skatteparadis var bare et argument til mot KKP, men interesse i saken før (eller senere) er lite. Det som jeg gjorde var å ta kontakt med daglig leder til Tax Justice Norge Sigrid Jacobsen hvor jeg beskrev planlagte selskapsstrukturet og mine bekymringer. Hun var heller ikke begeistret, men mente at en konstruksjon hvor Prinsberg AS rapporterer «land for land» er det mest realistiske som man kan få i våre dager. Denne konstruksjonen oppstod ikke sist fordi jeg har tidlig etterspurt svar på skatteparadis-spørsmål og fikk inntrykk at uten vårt påtrykk strukturen hadde blitt annerledes. Med dette arbeidet i bakgrunn kunne jeg svelge kamelen at Ambolt AS sitter som eier av Prinsberg i Luxemborg. For øvrig er det slik at vi arbeider intenst med jurdiske vurderinger og grensesettinger hvordan kommuner kan jobbe mot skatteparadiser, men det er ikke så lett. Det er vel noen av dere som har brukt SAS, Norwegian, Ryanair i det siste som alle sitter i skatteparadis? Noen som fikk røntgenundersøkelse ved Capio? Noen som har konto hos DNB? Som har parkert hos Europark? Alle disse sitter i skatteparadis. Det som jeg vil formidle var at jeg gjennomgikk en prosess, innhentet informasjoner, tolkte, vurderte og kom til en konklusjon. At jeg ikke liker den helt, er klart: dette er offentlig-privat partnerskap som jeg jobber imot og selve styring blir New Public Management som jeg også jobber imot. Men det er samtidig realpolitikk – hadde jeg stemt imot og ev. KKP falt, så måtte kommunen antakelig finne dyrere og dårligere løsninger. Jeg har ikke hatt sterke meninger rundt HiBu-lokalisasjonen. Jeg må si at jeg som innflytter var overrasket over de aggressive holdninger mot HiBu. Mitt inntrykk er at mange innbygger ikke synes noe om HiBu i det hele tatt og at de er fornøyd at HiBu sitter usynlig i bykanten. Jeg hadde den følelsen at mange ikke ønsker HiBu spesielt og i hvert fall ikke i sentrum slik at man plutselig har den som del av byen. Det var for meg spesielt som er født i en by hvor høyskolen er en selvfølgelig del av det daglige livet. Når jeg sa det, fikk jeg alltid svaret «jo da, vi liker HiBu, men den skal være på Raumyr». Et eller annet gjorde likevel at jeg ikke alltid trodde på det. Det var nok ærlig ment, men bak det stod andre følelser, mente jeg å føle. Jeg kan ta feil. Men den mangel av respekten for HiBus ønske å flytte, da tok jeg ikke feil. Også den formen av diskusjonen preget meg og gjorde at jeg ble mer åpen for tilhengere av KKP. Jeg vet at ikke alle i HiBu synes noe om KKP, men jeg mener også at i hvert fall en del har drøftet ideen grundig og har sine argumenter. Den offentlige debatten rundt det var ikke preget av saklighet og respekt. Jeg opplevde under prosessen fra begge sider, men i langt sterkre grad fra motstandere en manipulerende diskusjon. Fakta ble forvrengt, detaljer fremhevet, andre argumenter ble tiet borte. Debatten var høyst emosjonelt. Man lyttet lite på hverandre. Jeg reagerer nå Venstre ikke en gang vil snakke med Løfsnes, f.eks. Jeg mener at god politikk og god SV-holdning er å snakke med alle, bortsett fascister. Og jeg har spurt, jeg har lyttet, jeg har lest. Jeg var på tverrpolitiske møter av motstandere (tidligere H, V, SP...), jeg har innhentet meninger fra de og drøftet hele tiden. Jeg var opptatt av en redelig, edruelig, argumentativ prosess og gjorde mitt beste til holde meg åpent og motakkelig for argumenter til slutt. Men det er kanskje en illusjon som jeg skapte for meg selv. I partiet opplevde jeg flere møter og diskusjoner. Jeg var med i programdiskusjonen, i etterfølgende partimøter (i et hadde jeg vakt, men fikk rapportert). Jeg prøvde å fremme epost-diskusjoner fordi jeg vet at ikke alle kommer på møter. For meg virket det slik at det var hver gang et flertall for KKP, selv om mange tilhengere var like skeptiske og hadde samme spørsmål som meg. Dermed følte jeg ialfall en viss partidemokratisk trykk og legitimasjon samtidig. Jeg opplevde også en meget vennlig respekt fra begge sider i henhold hvordan jeg kommer til å stemme. Jeg synes det er trist at dere velger å gå ut fra SV og håper at dere engasjerer dere et annet sted, om parti eller folkelig bevegelse. Dere har vært med i debatten og vært viktig. Ikke bruk dette som en unskyldning for å trekke seg ut av det politiske livet generelt.